Prippen Å Liten
”Det var lenge siden” sa hun. Lenge siden? Det hadde jeg aldri tenkt på. La meg si det slik: vi var ikke akkurat knoll og tott meg og hun. Men det var likevel et eller annet. Et eller annet jeg ikke kunne sette ord på. Glem det. Eller.. vent litt.. neei glem det. Mistet det. Hva? Å det jeg hadde der. På tunga. Ja! Hun så meget merkelig ut. Helt vanlig liksom. Og det er veldig merkelig for meg. Jeg kjenner ikke mange vanlige. Så i min verden blir hun et slags utskudd. Lyst hår. Litt fregner på nesen. Ikke tynn, ikke tykk. Blå øyne. Veldig spesielt m.a.o. Så stod vi der da. Meg og hund. ”Voff voff”, gliste hund. Jeg kunne ikke annet enn å flire. Det var ikke det at jeg trengte en annen til å komme å ta over. Heller ikke at jeg trengte noen til å synge et etter annet Justin svakt i bakgrunnen. Nei, det var mer det at når hun gliste så kunne jeg se visdomsjekslene hennes og det så utrolig tidig ut. Men jeg har ikke lyst å være en person som går rundt og gjør en fjær til en høne, så.. tror jeg stopper der. Jeg får bare seriøst lyst å si så mye stygt.. men jeg har ikke noe i mot henne altså. Jeg syns hund er en utrolig flott person og det hun gjør står det utrolig stor respekt av. ”På vegne av samfunnet..” ropte jeg. Hun kunne ikke unngå å stoppe opp og lytte til det jeg hadde å si. Jeg kunne også ane et glimt av håp i hennes øyne(som for øvrig var tårevåte pga: aner ikke! shit!) ”..har jeg lyst til å takke deg for det du gjør. Det er ikke alle nordmenn som gjør det samme”. Så ga jeg henne konfekten. Jeg hadde ikke lyst, men jeg gjorde det likevel fordi jeg visste at jeg ikke hadde noe valg. ”Si til de andre at jeg ikke kunne finne meg i det, men nå kan jeg det fordi jeg har taklet, takler og skal/vil takle, å bli taklet, å være taklende og kunne komme til å taklende et eller annet sted,” hun smilte på en søt, usjenert måte.
Da jeg stod igjen aleine følte jeg meg plutselig utrolig populær. Du som alle andre har vel hørt uttrykket: De gangene et menneske føler seg mest ensomt er når det står midt i folkemassen og ingen møter dets blikk. Vel da kan du vel tenke deg hva det var som var i ferd med å skje meg. Det stikk motsatte. Jeg tenkte på alle som ikke avviste meg, ikke fornærmet meg, ikke lo av meg, ikke mobbet meg, ikke forventet noe, ikke trakket på meg, ikke spyttet på meg. Og jeg måtte smile. Jeg tror aldri jeg har hoppet et lengre tresteg enn det jeg hoppet på hjemoverveien den dagen. Det var bare så deilig å være NR 1.
Men kven er denne mannen som jobbar seg svett på kvelden og sover om dagen. Han elskar staden, men ingen menneskar. Han har pengar, men inga humør. Venene hans tar vare på han. Dei støtter han og lar han få spele. Spele for sjela til meg og deg.
posted by Ali og Eli at 3:58 a.m.
2 Pølser(les:kommentarer)
